Sengevæting

dreamstimemaximum_29127819Sengevæting er ufrivillig tissing i sengen i en alder der barn normalt holder seg tørre om natten – dvs. fra 5-6 års alderen. Barn har av og til uhell og tisser på seg om natten. Dette kan skje en eller flere ganger i året. Dette er normalt og gir ikke grunn til bekymring. Skjer uhellene oftere, er sjansene store for at det kan være snakk om sengevæting. De fleste av barna som er plaget av sengevæting er tørre på dagtid og har ingen ytterligere problemer med inkontinens. Det er vanlig å våkne om natten dersom urinblæra blir full, men hos disse barna fungerer denne varslingen dårlig. Karakteristisk er at barnet ikke våkner av full blære, og heller ikke av at det tisser. På fagspråket heter sengevæting enurese nocturna og forekommer i to varianter. Primær enurese er at barnet ikke har blitt tørt enda, ikke sluttet med bleier, og ikke klarer å holde seg tørr selv om det følges på toalettet av voksne. Vanligvis har disse barna minst to våte netter i uka og ingen lange perioder med tørrhet. Sekundær enurese rammer barn som har vært tørre i en lengre periode, men som så opplever nattlig væting igjen

Hos de aller fleste er det fysiologiske årsaker til sengevætingen, altså kroppslige og ikke psykiske årsaker.

Ny forskning trekker hovedsaklig frem tre ulike fysiologiske årsaker:

Søvnmønster: Nesten alle barn med enurese er vanskelige å vekke om natten, og forskning viser at de ofte har urolig søvn.

Hormon: Noen av barna produserer for lite “antitissehormon” (vasopressin) og dermed mye urin på nattestid.

Blærekapasitet: Noen barn har en urinblære som rommer lite volum og som tømmer seg raskt – er overaktiv.

Skjevheter i bekkenet eller andre fysiologiske feilstillinger kan gjøre at blæren ikke fungerer helt som den skal. I tillegg kan arvelige faktorer spille en rolle. Stress kan også være en medvirkende årsak til sengevæting, gjerne hos litt eldre barn.

I vestlig medisin vil man blant annet kunne benytte hormoner i tablettform eller nesespray (ved forsinket produksjon av antidiuretisk hormon). Hvis barnet sover tungt er et såkalt alarmteppe eller tissematte en mulighet. Mange foreldre ønsker å unngå medisiner, eller opplever ikke tilstrekkelig gode resultater av medisinbruk, og oppsøker derfor behandlere innen komplementær medisin. Erfaringsmessig kan barn med sengevæting ha god nytte av utredning og behandling hos for eksempel homeopat eller akupunktør.

Det er en fordel å forsøke og avhjelpe problemet tidlig slik at barnet slipper belastningen over tid, og også å utsettes for sosiale stigma ved å ikke kunne delta i alle aktiviteter og overnattinger. Ettersom sengevæting kan ha en sammensatt årsaksforklaring er det viktig å jobbe med å finne den eller de årsakene som skaper ubalanse hos det enkelte barnet.  Innen akupunktur og homeopati gis det individuelle behandlingsopplegg for å rette opp denne ubalansen, avhengig av hvilke(n) årsak(er) som er dominerende i forhold til problemet. Det er derfor nødvendig med en grundig samtale ved første besøket.