Soneterapi

Soneterapien er like gammel som mennesket og bygger på et helhetssyn, der områdene på foten, hånden eller øret tilsvarer organer og kroppsdeler i resten av kroppen. Gjennom trykk og massasje på disse punktene stimuleres tilsvarende organ. Disse punktene kalles gjerne reflekssoner. Hvis det er ømhet i en reflekssone, kan det noen ganger henge sammen med at en del av kroppen ikke fungerer optimalt.Soneterapi, også kalt refleksologi, er lett å utføre og gir ofte rask lindring. Mange har fått redusert plagene etter en serie soneterapibehandlinger.

Den amerikanske øre-nese-halslegen William Fitzgerald (1872-1942) regnes som soneterapiens grunnlegger. Han oppdaget at urbefolkningen i Mellom- og Nord-Amerika behandlet syke ved å stimulere punkter på føttene.

Kunnskapen om fotpunkter eller fotsoner, ble gitt videre gjennom muntlig overlevering fra generasjon til generasjon. Fitzgerald og hans kolleger undersøkte, systematiserte, skrev ned sine funn og publiserte den første boken om soneterapi ”Zone therapy” tidlig på 1900-tallet. Her beskrives hvordan trykk på enkelte punkter på kroppen kan bedre funksjonen til de indre organer og smerter forsvinner. Fitzgerald beskrev soner mange steder på kroppen som for eksempel på hendene, ørene, tungen og i ganen. Hans arbeid ble etter hvert godt kjent blant ulike helsearbeidere og rundt 1925 var soneterapi en av de mest utbredte alternative behandlingsformene i USA.

Den amerikanske massøren Eunice Ingham (1879-1974) ble etter hvert oppmerksom på Fitzgeralds arbeid. Med utgangspunkt i hans arbeid konsentrerte hun seg om behandlingen av føttene. Ved å føye til sine egne erfaringer utviklet hun en manuell behandlingsform som kalles ”Inghams trykkmassasje”. Hun utgav etter hvert bøkene ”Hva føttene kan fortelle” og ” Hva føttene fortalte”. Hanne Marquardt (1933- ) lærte soneterapi av Ingham og jobbet for å spre behandlingsmetoden i Europa. Marquardt har også gitt ut flere lærebøker i soneterapi.

Soneterapien har utviklet seg mye. Slik den praktiseres i dag kan den ikke spores lengre tilbake enn til Ingham. Innen fagmiljøet foregår det fortsatt diskusjoner om sonenes plassering, men i følge utøverne utvikles det stadig mer nøyaktige sonekart. Her har nordmannen Charles Ersdal (1940 – 1995) gjort en betydelig innsats.

Også det filosofiske grunnlaget for behandlingen er i endring. Mange soneterapeuter inspireres av kinesisk filosofi, og henter ofte begreper fra akupunkturen. Fra begynnelsen av 90-tallet har utøvere av soneterapi henvist til ECIWO teorien (Embryo Containing Information of the Whole Organism) for å forklare soneterapi. Teorien er utviklet av den kinesiske biologen Yingqing Zhang. Kort fortalt går den ut på at hver del av helheten representerer hele helheten. Det vil si at føttene ses på som en del av kroppens helhet. Sonene under og på føttene kan fortelle oss om tilstanden til hele kroppen.