Dette behandler vi mye av

Jumper’s knee

Jumper’s knee er en overbelastning i patellasenen – den senen som forbinder den fremre lårmuskelen (quadriceps femoris) med det indre leggbeinet (tibia). Senen går via kneskålen, eller patella, og kalles derfor patellasenen. Dette er en tilstand som er vanlig hos idrettsutøvere og aktive mosjonister, og oppstår gjerne i forbindelse med idretter som inkluderer mye hopp, støt og eksplosive bevegelser(f.eks. volleyball, håndball, fotball og hoppøvelser i friidrett).

Hos mange kommer smerten etter et hopp, en landing, et løft eller en hard treningsøkt. Andre opplever at smerten kommer mer snikende og utvikler seg over tid. Felles for begge deler er at smertene er aktivitetsavhengige, og vanlig hverdagsaktivitet går som regel greit uten store smerter. Smerten sitter som oftest fra nedre kant av kneskålen og ned mot dit senen fester seg på leggbeinet, men noen kan også kjenne smerter langs senens feste på øvre del av kneskålen. Smertene starter som regel i et mindre område av senen. Etter hvert sprer de seg til hele eller store deler av senen, og øker i intensitet. Smertene forverres ved løping og hopping. Du kan også oppleve smerter når du går i trapper, kjører bil eller sitter lenge stille med kneet bøyd.

Hovedmålet med behandlingen av jumper’s knee er som ved alle andre belastningsskader; å komme tilbake til ønsket aktivitetsnivå raskest mulig. Det er fort gjort å komme inn i et mønster der du både kompenserer med andre muskelgrupper og endrer bevegelsesmønster for å unngå smertene som har oppstått. Det kan være nyttig å undersøke fotstilling, ankel, kne og rygg grundig. I en periode er det vanligvis nødvendig med en redusert treningsbelastning og regelmessige tøyninger av lårmuskulatur og bakre leggmuskulatur. Det er viktig at intensiteten i opptreningen ikke blir for høy og at økningen i belastningen ikke skjer for raskt, da vil du kunne unngå å få nye skader.

Langdistansekne (Runner’s knee)

Langdistansekne gir smerter på utsiden av kneleddet og skyldes overbelastning. Tilstanden oppstår ved stor og ofte ensidig belastning over tid, som for eksempel ved løping – derav navnet. På utsiden av låret går det en stor og sterk bindevevshinne fra hoftekammen og ned til øvre/ytre side på leggen. Dette bindevevsdraget kalles iliotibialbåndet. Nederst på yttersiden av lårbeinet befinner det seg en slimpose like innunder dette båndet. Ved langvarig løping, sykling, gåing, skigåing, kan det bli mye friksjon mellom iliotibialbåndet og lårbeinet – det vil si at båndet gnisser mot beinfremspringet på yttersiden av lårbeinet, den såkalte “femurkondylen” – og skaper irritasjon. Det kan og føre til at slimposen bli betent. En slik betennelse kalles langdistansekne eller bare løperkne – på fagspråket iliotibialbånd syndrom.

Smertene er ofte diffuse i starten, og det kan oppleves vanskelig å si akkurat hvor smerten sitter. Etter hvert blir smerten skarpere og mer avgrenset til de benete utspringene på utsiden av kneet. Ofte vil smertene avta litt etter at man blir varm, men så øker smertene på i etterkant av trening. Smertene setter inn stadig tidligere ettersom betennelsen øker, og etter hvert vil det være smerter både i hvile og ved belastning. Smertene er gjerne mest fremtredende når det løpes nedover bakke eller på flat mark. Løping i motbakke gir mindre smerte. Smerter oppstår ofte også dersom man sitter lenge på huk eller på en stol, for så å reise seg og rette ut knærne.

Det er viktig med en helhetlig gjennomgang og vurdering av den enkelte situasjonen for å kartlegge faktorer som kan ha bidratt til at skaden har oppstått. Ytre faktorer en må tenke på er sko, treningsunderlag og treningstype. Overpronasjon – at du løper på innsiden av fotbladet øker friksjonen mellom lårben og bindevevsdraget. I de aller fleste tilfellene vil også muskulaturen i hofte og sete, der senedraget har sitt utspring, være stram og øm. Det er derfor viktig å underøke og behandle involvert muskulatur i sete, hofte, lår og legg som kan være involvert.

Det er nødvendig å begrense trening og aktivitet. I noen tilfeller kan det være nødvendig med fullstendig avlastning, i andre tilfeller kan det bety redusert treningsbelatsning eller alternativ trening. Tøyning av ytre lårmuskel, setemuskulatur og av senedraget i låret er viktig.

Schlatters

Mer info kommer snart.